Abstract

Ideen om at lovbrytere fortjener straff, må legges til grunn dersom vi skal kunne forstå og begrunne strafferetten i Norge og i andre rettsstater. Av noen teoretikere har dette kravet til fortjent straff blitt forstått som et negativt krav, som setter en begrensning på oppnåelsen av straffens formål. Straffen må da være «ikke ufortjent». I denne artikkelen argumenterer jeg for at en slik forståelse av fortjenesteideen er utilstrekkelig. Straff som fortjent må ansees som et positivt, selvstendig formål for strafferetten. Artikkelen ser på norsk rettspraksis og lovforarbeider, og drøfter hvorfor det i norsk strafferett må legges til grunn at det er verdifullt å oppfylle lovbryterens fortjeneste.