Den feministiske etikken har de siste 25 årene levert moralfilosofiske bidrag som åpner for etiske analyser av nye temaer og kjønnede maktstrukturer. I den norske etikkdiskursen er det likevel sjelden at kjønn eller feministisk etikk tematiseres – til tross for flere tiår med betydelig etikksatsing. Uttrykker tausheten en usynliggjøring som opprettholder et faglig makthierarki? Eller skyldes det at feministisk etikk ikke er «ekte» filosofi, men politikk forkledd som vitenskap? I denne artikkelen diskuteres den feministiske etikkens faglige bidrag og eksistensberettigelse.

Abstract -/- Artiklen gør op med en tolkning af Arendts teori om dømmekraft som bestående af to forskellige teorier; en om dømmekraft som umiddelbar skelneevne, og en dømmekraft som diskursiv fornuft. Denne tvedeling kan genfindes hos flere nulevende filosoffer, som Albrecth Wellmer, Jürgen Habermas, Richard Bernstein, Seyla Benhabib, hvoraf sidstnævnte ydermere associerer dem med de to filosofihistoriske dømmekraftbegreber, nemlig Aristoteles’ phronesisbegreb og Kants begreb om den refleksive dømmekraft. I sin rekonstruktion søger artiklen at komme bag om denne opdeling ved (...) at spore gennemgående træk i Arendts værk, som går på tværs af forholdet mellem handling og tænkning. (shrink)

På mange måter er dette en bok som blir utgitt alt for sent. Det er den første antologien av sitt slag, og retter fokus på kvinnelige metafysikere som virket i den tidlige moderne perioden (16. og tidlig 17. århundre). Redaktør Emily Thomas skriver i introduksjonen at til tross for at flere antologier om moderne metafysikk allerede finnes, er kvinnelige filosofer fortsatt underrepresentert og den filosofiske kanon mannsdominert. De ni filosofene som blir omtalt i totalt 13 kapitler var alle originale (...) og velkjente tenkere i sin samtid, men har blitt glemt i filosofihistoriens løp. (shrink)