This chapter appeared in: G. J. van Nes et al. (eds.), Relational Anthropology for Contemporary Economics. Dordrecht: Springer, 121-132. -/- Abstract: This chapter is a comment on the contribution of Rebecca Klein in this volume, preceded by a conceptual analysis of the argument that is developed in the Homo Amans position paper. The main question that is raised is twofold and concerns the relation between science and worldview on the one hand, and between science and economic life on the other. (...) With respect to the science – worldview relationship, it is doubted that science can play the role the authors of the Homo Amans project expect it can have. What they have in mind is that science helps in validating and legitimizing a biblically informed concept of love. This author disagrees, to a large extent. Science can indeed orient itself on ideas and intuitions that are based on one’s worldview. But it cannot prove the truth of these intuitions and ideas. To think so, is to commit a naturalistic fallacy. With respect to the relationship between science and economic life, the author is also not convinced that science and philosophy as academic disciplines will by themselves be able (and should be expected to be able) to transform deeply ingrained, institutionally anchored economic practices. New theories, concepts, and paradigms are a precondition for change, but they do not bring about change by themselves. What is needed is a change in the practices themselves, a change that is both personal and comprehensive. What is needed is a clear, succinct, and encompassing view on the intrinsic normativity of economic interactions between relevant stakeholders in what we call ‘the’ economy. This is a huge undertaking, that requires painstaking ‘phenomenological’ analyses of a wide variety of economic practices. The chapter agrees with most of Klein’s observations and concerns with respect to the position paper. These observations and concerns gain even more depth and relief given the conceptual distinctions that are made in the chapter. (shrink)

The title of this article is ambiguous in the sense that it may direct the attention to either theism as a system of beliefs of persons who are referring to particular facts that serve as external grounds for the foundation of theist beliefs or to theism as a system of beliefs of persons who are convinced of theism’s truth on grounds that are intrinsic to their belief . Traces of both conceptions of theism can be found in Alvin Plantinga’s thesis (...) of the ‘proper basicality’ of religious belief, for instance in the distinction between evidence of the ‘on the basis of …’- type and evidence of the ‘inclination’- type. However, these two types of evidence do only lead to doxastic experience. In order to be warranted with respect to a particular knowledge claim, beliefs must be produced by noetic capacities that function properly, i.e. according to their design plan and in contexts that are appropriate to these capacities. This externalist epistemology exerts its greatest power in the criticism of the ‘evidentialist objection to belief in God’. However, it raises a number of objections with respect to its positive account of theism. When every community of thinkers creates its own relevant set of examples in order to establish criteria of proper basicality, does this not lead to skepticism? And, can doxastic experience not be honoured as a proper response to being called by divine discourse and, correspondingly, be seen as the relational foundation of theist belief? (shrink)

What is the purpose of Friesen’s 95 theses and what is the audience he has in mind? The title refers to a major church historical event and suggests that — like in 1517 — we are dealing with a concise statement of a new and radical doctrine that is unfolded in opposition to an established canon. But who is the opponent in this case? What is the established canon that is rejected? And what is new or radical in the summary? (...) Dooyeweerd’s philosophy was definitely new and radical at the time of its conception. It still has an enormous potential for the special sciences. It offers important resources for any critique of ‘immanence’ philosophies. However, on first reading and without knowledge of the context, Friesen does not seem to aim at offering a new or radical interpretation of Dooyeweerd’s philosophy. I read the 95 theses as an attempt to wipe off the dust, to provide the overall picture, doing justice to aspects that were neglected or were wrongly understood in the reformational tradition. However, the audience he has in mind seems to be one that is already familiar with the basic concepts and the thrust of Dooyeweerdian thinking; not an audience that is opposed to reformational philosophical thinking, but one that might be helped by a succinct summary in order to encourage further study and discussion. (shrink)

In this paper, we explore the conceptual problems arising when using network analysis in person- centered care (PCC) in psychiatry. Personalized network models are potentially helpful tools for PCC, but we argue that using them in psychiatric practice raises boundary problems, i.e., problems in demarcating what should and should not be included in the model, which may limit their ability to provide clinically-relevant knowledge. Models can have explanatory and representational boundaries, among others. We argue that we can make more explicit (...) what kind of questions personalized network models can address in PCC, given their representational and explanatory boundaries, using perspectival reasoning. (shrink)

Why are there so few women included in the history of philosophy? What are the consequences Why are there so few women included in the history of philosophy? What are the consequences from the fact that men have designed the vast majority of contemporary political and ethical theories? How can discrimination as well as equal treatment based on gender be philosophically justified? Are women the second sex of philosophy? And what is feminist philosophy? -/- In Philosophy’s Second Sex, Tove Pettersen (...) introduces feminist philosophy for students and others who are interested in gender, feminism and philosophy. She shows what it is, and how it can be used both in analyzing various texts and of a gendered reality. -/- Pettersen discusses Plato, Aristotle, Hume and Kant's theories of gender. A separate chapter is devoted to women's place in the philosophy of history, in which Catharine Trotter Cockburn, Sophia and Harriet Taylor are presented. Simone de Beauvoir's ethics and her views on gender differences are discussed, and both care ethics and feminist ethics are presented. Other key themes are the connection between gender, justice (local and global) and political philosophy, and the relationship between feminist philosophy, postmodernism and relativism. -/- The book is structured as a collection of essays, which can be read independently of each other. Seen together, they nevertheless reveal a development from women’s position in ancient philosophy to the challenges feminist philosophy faces in our contemporary, globalized world. (shrink)

Understanding Hegel's account of particularity has proven to be anything but straightforward. Two main accounts of particularity have been advanced: the particular as an example or instance and the particular as a subjective perspective on a universal concept. The problem with these accounts is that they reduce particularity either to singularity or to universality. As Derrida's analyses make apparent, the ‘structure of exemplarity’ in Hegel is quite intricate. Hegel uses ‘example’ in three senses: it means (1) ‘instance’, ‘illustration’, or (2) (...) ‘model’, ‘exemplary individual’, ‘paradigm’, or (3) a by-play (a meaning derived from Hegel's neologismbeiherspielen, in whichBeispielis understood quasi-etymologically as a ‘by-play’ of accidental moments). ABeispielin the first sense can be replaced by another instance in a free play (by-play). This play of accidental moments, however, is not entirely free; it generates a series (of replacements) that ultimately leads to an example in the second sense, to an exemplary individual. I argue that particularity can be taken as exemplarity of this kind, oscillating between a singular example and a universal paradigm. Within this by-play, the universal concept, its law, is supposed to be mediated and determined. However, out of the differences between the examples the by-play induces another law, the law of non-mediation, which may, in Derrida's view, actually negate the dialectical movement towards universality. I argue, utilizing Malabou's concept of plasticity, that this disruption may be recovered. This implies that each individual example within a series is a particular determination of the universal. Hence, we can take literally Hegel's claim that the movement of the concept is play. (shrink)

I Alderdommen (1970) fremsetter Simone de Beauvoir en filosofisk analyse av alderdom og eldre menneskers situa- sjon, og hevder at behandlingen de får er «skandaløs»; samfunnet «returnerer dem som en vare det ikke lenger er bruk for». Hun tilkjennegir et like stort engasjement mot den urett som eldre utsettes for som hun gjør i Det annet kjønn (1949) når det gjelder undertrykkelsen av kvinner. Likevel påstår Beauvoir at alderdommen først og fremst er et problem for mannen, og det har (...) blitt hevdet at Alderdommen er et verk om aldersdiskriminering hvor mannens aldringsprosess gjøres til norm – ikke et feministisk verk på linje med Det annet kjønn. I denne artikkelen argumen- terer Tove Pettersen for at det nettopp er den feministiske filosofien Beauvoir utvikler i Det annet kjønn som ligger til grunn for hennes undersøkelser av undertrykkelse og diskriminering av eldre. I tillegg demonstrerer Beauvoirs omfattende analyse av alderdommen at hverken alder eller kjønn kan studeres uavhengig av hverandre. Alder og kjønn virker sammen, og må ses i lys av den situasjon disse fenomenene fremtrer i hvor også klasse er av stor betydning. Alderdommen kan derfor leses som et verk hvor Beauvoir viser hvordan ulike former for undertrykkelse virker sammen og bidrar til marginalisering og diskriminering av eldre. Nøkkelord: Simone de Beauvoir, Alderdommen, Det annet kjønn, feministisk filosofi, Den andre, aldersdiskriminering, alderisme******* -/- In The Coming of Age (1970), Simone de Beauvoir presents a philosophical analysis of old age and the elderly’s situa- tion, and claims that the treatment they receive is “scandalous”; society ‘returns them as a commodity that is no longer needed.’ She exhibits the same level of commitment regarding the injustice to which the elderly are exposed as she does in The Second Sex (1949) when it comes to the oppression of women. Nevertheless, Beauvoir claims that old age first and foremost is a problem for men, and it has been argued that The Coming of Age is a work on age discrim- ination where the male aging process is made the norm – not a feminist work on par with The Second Sex. In thisarticle, Tove Pettersen argues that it is precisely the feminist philosophy that Beauvoir develops in The Second Sex that enables her to analyze the oppression and discrimination of the elderly. Additionally, Beauvoir's comprehensive analysis of old age demonstrates that neither age nor gender can be studied independently. Age and gender intersect, and must be be seen in light of the situation in which class is of great importance. Thus, The Coming of Age can be read as a work in which Beauvoir shows how different forms of oppression work together and contribute to the mar- ginalization and discrimination of the elderly. Keywords: Simone de Beauvoir, The Coming of Age, The Second Sex, Feminist Philosophy, The Other, Age Discrimination, Ageism. (shrink)

Simone de Beauvoir is renown for The Second Sex (1949), a work now considered to be a feminist classic. Nevertheless, when Beauvoir wrote this book she did not explicitly endorse the women's movement, nor did she associate her analysis with the women's liberation. It took twenty-one years after the publication before she publicly declared herself a feminist, but from that point on she was a dedicated feminist. How can her development from a gender blind young philosopher to a radical feminist (...) activist be explained? In this article I argue that her less known moral philosophy might provide an answer, as it might be understood as the foundation for her later philosophical analysis and political commitments. In her existentialist ethics she assets that freedom to be the normative core value, and develops an ethical justification for why we should defend our own as well as the freedom of others. However, when this idealistic and abstract moral philosophy was applied to the concrete situation of women, she discovered a reality permeated with gendered structures that impeded women's possibilities of transcendence and to attain freedom. An examination of the philosophical link between Beauvoir's ethics, The Second Sex and her feminist analysis also reveals, Pettersen argues, what might happen when a gender blind moral philosophy is faced with a gendered reality. NORWEGIAN ABSTRACT: Hvordan kunne Simone de Beauvoir allerede i 1949 skrive Det annet kjønn uten tilknytning til en kvinnebevegelse, og uten å oppfatte seg som feminist? Svaret er trolig at hennes mindre kjente moralfilosofi danner grunnlaget for senere analyser, og også forklarer utviklingen fra kjønnsblind ung filosof til radikal feministisk aktivist. Forbindelsen mellom Beauvoirs etikk og senere femi- nistiske analyser viser dessuten hva som kan skje når idealistisk moralfilosofi møter en kjønnet virkelighet. (shrink)

Språket vårt utgjør en stor del av vår identitet. Det er et redskap for kommunikasjon med andre mennesker, men også med oss selv. Vi uttrykker oss gjennom språket, og vi tenker ved hjelp av språket. Men hva er egentlig språk? Gjennom å ta for meg to vesensforskjellige tilnærminger til dette spørsmålet ønsker jeg å vise at det synet vi har på språk, har stor filosofiske betydning. Dette er fordi et språksyn nødvendigvis vil få konsekvenser for hvordan vi tenker om beslektede (...) filosofiske spørsmål, som blant annet: -/- – Hva er forholdet mellom språk og verden? -/- – Hva er sannhet? -/- – Hvordan får vi kunnskap om verden? -/- – Hva gjør vi når vi bruker språk? -/- – Hva er vår rolle som språkbrukere? -/- – Hvordan lærer vi språk? -/- Det er to ting som er viktig å avklare om vinklingen av denne artikkelen: Det første er at når jeg her velger å skissere to ulike filosofiske syn på språk, er det for å belyse de spørsmålene jeg har satt opp ovenfor, snarere enn å angripe eller fremme konkrete filosofiske teorier. Det andre er at når jeg her skriver om forholdet mellom språk og verden, og vår rolle som språkbrukere, vil jeg ta for gitt at dette omfatter alle naturlige språksystemer. Poengene mine er derfor ment å ha overføringsverdi til tegnspråk i sin alminnelighet, og selvfølgelig også til norsk tegnspråk. Dette innebærer at det jeg sier om ord, like gjerne kan sies om tegn. Målet med artikkelen er først og fremst å vise at språket må forstås som et gjennomgripende erkjennelsesmiddel i vårt møte med verden. (shrink)

Det er min strid at tabellen av intensjonalitet (rasjonalitet, bevissthet, sinn, tanke, språk, personlighet etc.) som har fremtredende her beskriver mer eller mindre nøyaktig, eller i det minste fungerer som en heuristisk for, hvordan vi tenker og oppfører oss, og så omfatter det ikke bare filosofi og psykologi, men alt annet (historie, litteratur, matematikk, politikk etc.). Legg spesielt merke til at intensjonalitet og rasjonalitet som jeg (sammen med Searle, Wittgenstein og andre) ser det, inkluderer både bevisst deliberativspråklig system 2 (...) og bevisstløs automatisert prelinguistic System 1 handlinger eller reflekser. Jeg gir en kritisk undersøkelse av noen av de viktigste funnene fra to av de mest eminente studentene i moderne tid, Ludwig Wittgenstein og John Searle, om den logiske strukturen av intensjonalitet (sinn, språk, bevissthet, oppførsel), tar som utgangspunkt Wittgensteins grunnleggende oppdagelse - at alle virkelig "filosofiske" problemer er de samme - forvirringer om hvordan man bruker språk i en bestemt sammenheng, og så alle løsninger er de samme - ser på hvordan språket kan brukes i sammenheng en sammenheng slik at sannheten forhold (Vilkår for tilfredshet eller COS) er klare. Det grunnleggende problemet er at man kan si noe, men man kan ikke bety (stat klar COS for) noen vilkårlig ytring og mening er bare mulig i en svært spesifikk sammenheng. Jeg analyserer ulike skrifter av og om dem fra det moderne perspektivet til de to tankesystemene (popularisert som "tenker raskt, tenker sakte"), ved hjelp av en ny tabell med intensjonatitet og nye doble systemer nomenklatur. Jeg viser at dette er en mektig heuristisk for å beskrive atferd. Dermed er all oppførsel nært forbundet hvis man tar riktig synspunkt. Den fenomenologiske illusjonen (glemsel en automatisert system 1) er universell og strekker seg ikke bare gjennom filosofi, men gjennom hele livet. Jeg er sikker på at Chomsky, Obama, Zuckerberg og paven ville være vantro hvis fortalt at de lider av det samme problemet som Hegel, Husserl og Heidegger, (eller at de skiller seg bare i grad fra narkotika- og sexavhengige i å være motivert av stimulering av deres frontale kortices ved levering av dopamin (og over 100 andre kjemikalier) via ventral tegmentum og kjernen accumbens), men det er helt klart sant. Mens fenomenologene bare kastet bort mye folks tid, kaster de bort jorden og deres etterkommers fremtid. (shrink)

Det er min strid at tabellen av intensjonalitet (rasjonalitet, bevissthet, sinn, tanke, språk, personlighet etc.) som har fremtredende her beskriver mer eller mindre nøyaktig, eller i det minste fungerer som en heuristisk for, hvordan vi tenker og oppfører oss, og så omfatter det ikke bare filosofi og psykologi, men alt annet (historie, litteratur, matematikk, politikk etc.). Legg spesielt merke til at intensjonalitet og rasjonalitet som jeg (sammen med Searle, Wittgenstein og andre) ser det, inkluderer både bevisst deliberativspråklig system 2 (...) og bevisstløs automatisert prelinguistic System 1 handlinger eller reflekser. Jeg gir en kritisk undersøkelse av noen av de viktigste funnene fra to av de mest eminente studentene i moderne tid, Ludwig Wittgenstein og John Searle, om den logiske strukturen av intensjonalitet (sinn, språk, bevissthet, oppførsel), tar som utgangspunkt Wittgensteins grunnleggende oppdagelse - at alle virkelig "filosofiske" problemer er de samme - forvirringer om hvordan man bruker språk i en bestemt sammenheng, og så alle løsninger er de samme - ser på hvordan språket kan brukes i sammenheng en sammenheng slik at sannheten forhold (Vilkår for tilfredshet eller COS) er klare. Det grunnleggende problemet er at man kan si noe, men man kan ikke bety (stat klar COS for) noen vilkårlig ytring og mening er bare mulig i en svært spesifikk sammenheng. Jeg analyserer ulike skrifter av og om dem fra det moderne perspektivet til de to tankesystemene (popularisert som "tenker raskt, tenker sakte"), ved hjelp av en ny tabell med intensjonatitet og nye doble systemer nomenklatur. Jeg viser at dette er en mektig heuristisk for å beskrive atferd. Dermed er all oppførsel nært forbundet hvis man tar riktig synspunkt. Den fenomenologiske illusjonen (glemsel en automatisert system 1) er universell og strekker seg ikke bare gjennom filosofi, men gjennom hele livet. Jeg er sikker på at Chomsky, Obama, Zuckerberg og paven ville være vantro hvis fortalt at de lider av det samme problemet som Hegel, Husserl og Heidegger, (eller at de skiller seg bare i grad fra narkotika- og sexavhengige i å være motivert av stimulering av deres frontale kortices ved levering av dopamin (og over 100 andre kjemikalier) via ventral tegmentum og kjernen accumbens), men det er helt klart sant. Mens fenomenologene bare kastet bort mye folks tid, kaster de bort jorden og deres etterkommers fremtid. (shrink)