«Hva er det vi egentlig mener når vi sier, mennesket er dødelig?» spør Woody Allen i boken The Insanity Defence. Han legger til: «Det er åpenbart ikke et kompliment.»1 Jeg tror Woody tar feil her. Vår dødelighet er et kompliment – eller i det minste av det gode – siden livet uten døden ville være katastrofalt. Udødelige liv fører til dyp kjedsomhet, eksistensiell angst og en radikal form for verdinihilistisk tilværelse. Grunnen er at udødeligheten gjør at vi en gang i (...) fremtiden må konfronteres med de radikalt livsfiendtlige stadiene av universets historie. Jeg argumenterer for at dette er en skjebne langt verre enn døden. Konklusjonen blir derfor, med et nikk til Voltaire, at om døden ikke hadde eksistert, hadde vi vært nødt til å finne den opp. (shrink)

I Alderdommen (1970) fremsetter Simone de Beauvoir en filosofisk analyse av alderdom og eldre menneskers situa- sjon, og hevder at behandlingen de får er «skandaløs»; samfunnet «returnerer dem som en vare det ikke lenger er bruk for». Hun tilkjennegir et like stort engasjement mot den urett som eldre utsettes for som hun gjør i Det annet kjønn (1949) når det gjelder undertrykkelsen av kvinner. Likevel påstår Beauvoir at alderdommen først og fremst er et problem for mannen, og det har blitt (...) hevdet at Alderdommen er et verk om aldersdiskriminering hvor mannens aldringsprosess gjøres til norm – ikke et feministisk verk på linje med Det annet kjønn. I denne artikkelen argumen- terer Tove Pettersen for at det nettopp er den feministiske filosofien Beauvoir utvikler i Det annet kjønn som ligger til grunn for hennes undersøkelser av undertrykkelse og diskriminering av eldre. I tillegg demonstrerer Beauvoirs omfattende analyse av alderdommen at hverken alder eller kjønn kan studeres uavhengig av hverandre. Alder og kjønn virker sammen, og må ses i lys av den situasjon disse fenomenene fremtrer i hvor også klasse er av stor betydning. Alderdommen kan derfor leses som et verk hvor Beauvoir viser hvordan ulike former for undertrykkelse virker sammen og bidrar til marginalisering og diskriminering av eldre. Nøkkelord: Simone de Beauvoir, Alderdommen, Det annet kjønn, feministisk filosofi, Den andre, aldersdiskriminering, alderisme******* -/- In The Coming of Age (1970), Simone de Beauvoir presents a philosophical analysis of old age and the elderly’s situa- tion, and claims that the treatment they receive is “scandalous”; society ‘returns them as a commodity that is no longer needed.’ She exhibits the same level of commitment regarding the injustice to which the elderly are exposed as she does in The Second Sex (1949) when it comes to the oppression of women. Nevertheless, Beauvoir claims that old age first and foremost is a problem for men, and it has been argued that The Coming of Age is a work on age discrim- ination where the male aging process is made the norm – not a feminist work on par with The Second Sex. In thisarticle, Tove Pettersen argues that it is precisely the feminist philosophy that Beauvoir develops in The Second Sex that enables her to analyze the oppression and discrimination of the elderly. Additionally, Beauvoir's comprehensive analysis of old age demonstrates that neither age nor gender can be studied independently. Age and gender intersect, and must be be seen in light of the situation in which class is of great importance. Thus, The Coming of Age can be read as a work in which Beauvoir shows how different forms of oppression work together and contribute to the mar- ginalization and discrimination of the elderly. Keywords: Simone de Beauvoir, The Coming of Age, The Second Sex, Feminist Philosophy, The Other, Age Discrimination, Ageism. (shrink)

Språket vårt utgjør en stor del av vår identitet. Det er et redskap for kommunikasjon med andre mennesker, men også med oss selv. Vi uttrykker oss gjennom språket, og vi tenker ved hjelp av språket. Men hva er egentlig språk? Gjennom å ta for meg to vesensforskjellige tilnærminger til dette spørsmålet ønsker jeg å vise at det synet vi har på språk, har stor filosofiske betydning. Dette er fordi et språksyn nødvendigvis vil få konsekvenser for hvordan vi tenker om beslektede (...) filosofiske spørsmål, som blant annet: -/- – Hva er forholdet mellom språk og verden? -/- – Hva er sannhet? -/- – Hvordan får vi kunnskap om verden? -/- – Hva gjør vi når vi bruker språk? -/- – Hva er vår rolle som språkbrukere? -/- – Hvordan lærer vi språk? -/- Det er to ting som er viktig å avklare om vinklingen av denne artikkelen: Det første er at når jeg her velger å skissere to ulike filosofiske syn på språk, er det for å belyse de spørsmålene jeg har satt opp ovenfor, snarere enn å angripe eller fremme konkrete filosofiske teorier. Det andre er at når jeg her skriver om forholdet mellom språk og verden, og vår rolle som språkbrukere, vil jeg ta for gitt at dette omfatter alle naturlige språksystemer. Poengene mine er derfor ment å ha overføringsverdi til tegnspråk i sin alminnelighet, og selvfølgelig også til norsk tegnspråk. Dette innebærer at det jeg sier om ord, like gjerne kan sies om tegn. Målet med artikkelen er først og fremst å vise at språket må forstås som et gjennomgripende erkjennelsesmiddel i vårt møte med verden. (shrink)

In the last fifteen years or so, political philosophers have been increasingly busy nurturing their latest darling, global justice (hereinafter GJ). There are many reasons why justice, the centrepiece of much political theorising since the 1970s, has spilled beyond the confines of the (nation-)state – from certain inherent features of prominent philosophical accounts of justice to the seemingly morally arbitrary nature of state borders to the perceived or assumed effects of globalisation. In any case, the previously rather scattered reflections on (...) the global dimension on justice-related topics have now moulded into a respected academic enterprise, generating a vast body of mutually interconnected research. Under the broad umbrella of GJ, a wealth of specific problems and/or issue areas have surfaced; for the purposes of the present essay, it is useful to note that the primarily normative discussion about justice in the transnational realm (i.e. what is right/wrong and what should be done about it) extends to questions of methodological, epistemological as well as ontological kind which are of wider interest to political philosophy as such. One reason for such a broadened perspective is that two of the three titles (Brooks and Brock) appeared in print four and five years ago, respectively, and Brock’s and Ypi’s volumes have already received wide critical attention from within the field. It makes therefore sense to step back and evaluate the respective contributions with the benefit of hindsight, and also perhaps more critically than has been the case with the majority of heretofore published reactions. This is facilitated by the different approaches employed in the respective books, stemming in one case (Brooks) from its genre, and from different authorial aims and modes of explication in the other two cases. (shrink)

U članku se promatraju osnovne karakteristike razvojne dinamike hrvatskoga logičkoga nazivlja od izlazka Pacelove Logike za gimnazije, prve sustavne logike na hrvatskome jeziku, 1868. godine, pa sve do Petrovićeve Logike, također za srednja učilišta, iz 1964., koja je još uviek u uporabi. Nazivlje je u tu svrhu razvrstano u nekoliko tipičih skupina. Općenito, uočava se porast zastupljenosti latinizama (i grecizama) na štetu hrvatskih naziva. U analizi nazivlja autor se ograničuje na knjige namienjene nastavi logike bilo na srednjim učilištima, bilo na (...) sveučilištu, i to na nazivlje tradicionalne logike. Mjestimice su pridodane i napomene o nazivlju moderne (matematičke) logike. (shrink)